Vi la på elektrisk gitar på åtte av de ti sporene vi planlegger å presentere på det nye albumet. Eller rettere sagt Erlend Aasland la på gitar. Det ble brukt tre ulike gitarer, to forsterkere og en baryton-gitar.
Bildet under viser forsterkerne som ble brukt. Begge er av merket Carr. Til venstre har vi en Impala og til høyre en Rambler. Jeg har linket til den offisielle nettsiden da min ekspertise er meget begrenset. Det jeg kan si er at begge er rør-forsterkere og begge bruker utgangsrør av typen 6L6. Rør vi HiFi nerder kjenner igjen fra «vanlige» forsterkere. Rambler er en klasse A konstruksjon som yter ca 28 Watt, mens Impala er en klasse A/B (også kjent som push/pull). Sistnevnte yter ca det dobbelte. Slik jeg husker det fra når vi var i studio låt Rambler «renere» mens Impala kanskje hadde mer vreng, spilte høyere og hadde mer «trøkk».

Av mikrofoner brukte vi en Shure 545 (som vist på bildet over) og en Shure 57 (som vist på bildet under). Begge er klassikere i ordets rette forstand, og har blitt det på grunn av sine vel-respekterte egenskaper. Få som jobber med lyd våger å kritisere disse utrolige mikrofonene. Differansene mellom dem er ulike alt etter hvem du spør – altså vil utstyr som pre-amp, miksepult og ikke minst lydkilde spille en rolle i hva en gitt person foretrekker. Om man skal prøve å generalisere vil nok de fleste være enige med meg i at SM57 kanskje er litt mer velegnet til livebruk, mens 545 er litt mer «følsom» i den forstand at den krever litt mer nøyaktige innstillinger. Det er kanskje derfor den oftere blir brukt i studiosammenheng.

Fun fact:
Brian Wilson fra Beach Boys er i studiokretser kjent for å ha sverget til Shure 545 som vokalmikrofon. Og kommentarer som følgende: «…it’s a great vocal mic, much better than it’s first cousin the SM58 (which isn’t the same at all sonically) for most singers. This is almost a hidden industry secret, but, it seems Bob Ohlsson has had an experience similar to mine with this mic...» gjør at jeg personlig må anskaffe meg en!
Erlend Aasland hadde med seg flere gitarer i studio.
Gitar 1:
Vinetto SC-56 (bygget etter klassisk telecaster-design). Lollar Vintage T pickups i neck/bridge. Klar og fin tele med masse twang.

Gitar 2:
Fano TC-6. Et Frankenstein-beist som designmessing har element fra Fender, Danelectro og Gretsch. Byggeteknisk er det egentlig en variant av en telecaster: to pickups (TV Jones), bolt-on-neck, gjennomgående strenger og treveis switch.
Lydmessig er det mer output. Mindre topp og mer mellomtone enn en klassisk telecaster. Derfor lettere å få til en «rocka» (og komprimert) lyd.

Gitar 3:
Aaslandbros-tele bygd av Strand Guitars. Fender Wide Range Humbucker fra 70-talet i neck, Lollar ’52 T i bridge. Svært twangy, men kraftigere enn den surf-blåe vinettoen.

Gitar 4 (Baritongitar):
Jerry Jones Baritone, singlecut 3-pickup versjon. Disse blir ikke produsert lenger. Basically basert på en Danelectro-baryton. Forskjellen er at Jerry Jones byttet ut alle de billige komponentene med bra saker. Nydelig gitar med mye twang og sustain. Har vært fast del av sounden til Erlend med Tønes de siste seks åra. Baryton + tremolo + fjør-klang = digg.
Gitarbrettet som ble brukt i de tilfellene lyden ikke gikk direkte fra gitar til forsterker:

Kommentarer fra Erlend angående effekter:
Stort sett er alt rett i amp. Der vi har brukt tremolo, har jeg benyttet meg av den innebygde tremoloen i Rambleren.
Stort sett alt jeg bruker av pedaler er av merket Diamond, rett og slett fordi det er bra kvalitet både på komponenter, kretsdesign og håndverk. Dessuten har de eksemplarisk kundesupport.
Vi brukte litt ekko på noen sanger. Da er det Diamond Memory Lane 2 som er brukt. Dette er den beste analoge ekkoen jeg har prøvd (og tro meg jeg har prøvd mange). Problemet med analog ekko er ofte at det blir brukt et alt for enkelt kretsdesign for å få ned den fysiske størrelsen på pedalen. Resultatet er at de fleste analoge ekkoer støyer mye. ML2 er rett og slett suveren sammenlignet med alt annet jeg har prøvd.
Vi brukte litt phaser òg. Nok en fantastisk analoge pedal frå Diamond. Tidligere har jeg sverget til Retro-Sonic (som er et billig og bra alternativ til analog delay og analog phaser), men etter at jeg fikk Diamond-phaseren har den blitt værende. Jeg brukte denne i 2-stage-oppsett, uten for mye resonans og dybde. En touch rett og slett.
Strømforsyningen til brettet mitt er en CIOKS DC10. Den viktigste komponenten i et pedalbrett er strømforsyningen. Hver pedal ska ha en dedikert, stabil, isolert og regulert linje.
På en sang brukte vi en germaniumboost. Diamond Marquis (i germanium mode). Dette er en perfekt pedal for å presse en røramp inn i en litt skitnere og tøffere verden. Må alltid testes før bruk fordi den oppfører seg annerledes avhengig av hvilken gitar og amp kombinasjon jeg bruker. Av og til vil den samarbeide og av og til ikke. Noe som er et kjennetegn på mange germaniumtransistorbaserte pedalar. Vi brukte den til å laga en skitten, nesten Marc Ribot-aktig vreng på en av gitarsoloene. Har blitt en av favorittene mine både som countryboost (forsiktig boost inn i amp med mye headroom gir en litt høyere, skitnere og fokusert tone, perfekt til solo) og som vreng (full boost inn i en amp med lite headroom, som gir en svær lyd, nesten som en gammel fuzz).
Lik dette:
Liker Laster...