Dag 10 – Innspilling av kor

Det er tid for litt krydder. Og et av mine favorittkrydder er vakre damestemmer i søt harmoni – ikke for sukkersøtt vel å merke! På tre av de ti nye sangene la vi på litt ekstra trøkk i form av Grethe B. Sviland, Hanne Vasshus, Maria Toresen og Olaug Mundal. Maria Toresen har forresten en nydelig singel ute. Check it out!!!

Nei men se på denne flotte gjengen!

Mikrofonen vi brukte til opptak av kor – Neumann USM 69:

Dette er en kondensator stereomikrofon som er bygget opp av to mikrofoner som befinner seg over en annen. Karakteristikken kan stilles separat ved hjelp av to knapper –  en gul og rød som er vist på bildet under. Den fysiske posisjonen kan endres ved å rotere kapslene i hver sin retning – noe som egner seg for XY og MS stereoopptak. Som oftest med Neumann mikrofoner er dette og en meget påkostet sak. Noe av forklaringen til den særdeles høye prisen ligger i at det faktisk er to helt uavhengige mikrofoner, sett fra et elektrisk stand punkt, med to separate strømforsyninger. Needless to say at mulighetene er mange her! USM 69 ble introdusert på markedet i 1979 og er fortsatt i produksjon den dag i dag.

Et lite klipp hvor vi øver koring før opptak. Ned-strippet, uten sminke og akustisk 🙂

Dag 9 – Innspilling av fele

Vi nærmer oss slutten av innspillingen og jeg har gledet meg lenge til å ta opp fele. På innspillingen av dette albumet hadde jeg bestemt meg for å ta fele helt til slutt når det meste var gjort. Ikke av noe annen grunn enn at erfaringen fra pre-produksjonen pekte meg i den retningen.

Planen var å legge fele på fem sanger. I stedet endte jeg opp med å trenge ekspertisen til Lillian Hodne på hele åtte kutt. Det ene sporet, som jeg var usikker på om skulle bli med eller ikke, ble bokstavelig talt reddet av felespillet til Lillian. Sangen fikk en ny vri og dimensjon som løftet den ut av faren for å bli et «outtake«.

Jeg er ikke så flink til å beskrive stilen til en gitt utøver, spesielt ikke på et instrument som fele. Om jeg allikevel skulle prøve å beskrive stilen til Lillian må det bli at hun spiller klart, melodiøst og tydelig. Faktisk så tydelig at jeg automatisk nynner med, som om jeg har hørt melodien før, men uten at jeg egentlig i utgangspunktet hadde vært i stand til å nynne den samme melodien på egenhånd. Rett og slett nydelig! Dette blir fantastisk fint!

Info om mikrofon til opptak av fele finnes her.

Dag 8 – Innspilling av vokal

Denne dagen har jeg ventet lenge på. De fleste instrumentene er lagt på og vi kan endelig synge. Med meg på vokal har jeg selveste Anita Bekkeheien. Og det er faktisk første album vi gjør med Anita som fullt bandmedlem (hun sluttet å motta hyre en gang i slutten av 2011). Merk dere at Memory Lane, vårt forrige album, ble spilt inn allerede i 2010/2011.

At Anita legger på vokal på mine sanger er et privilegium:

Jeg har virkelig blitt avhengig av denne fantastiske stemmen. Uten å skryte av min egen stemme synes jeg uansett våre stemmer sammen til tider skaper en magisk stemning. At våre kjære og trofaste lyttere ved flere anledninger har trukket paralleller til Gram Parsons og Emmylou Harris er jo bare for godt til å være sant!

Klippet over er tatt mens Anita prøver å finne en andre stemme som kler vokalsporet jeg akkurat lar lagt på. I klippet under derimot synger Anita sangen «Musikk», hentet fra platen Månesyll & Tonegull. Teksten er skrevet av Torvald Tu mens vår gode venn Torstein Obrestad står for melodien:

Mikrofon til opptak av vokal:

På vokal brukte vi en Neuman CMV563 med M7S kapsel via en Universal Audio 1176 kompressor. Noen sier jeg banner i kirka når jeg kaller CMV563 for en Neuman. Disse ble egentlig laget, mellom 1956 og 1971, av Microtech Gefell. Med andre ord snakker vi vintage så det holder (selv om den ble relansert i 2011). Mer om Neuman vs. Gefell her. Det sies at disse mikrofonene i god stand låter bedre enn det meste, og den blir ofte sammenlignet med flaggskipet, og kanskje verdens mest etterlignende mikrofon, nemlig Neuman U-47. Dessverre er det umulig å dobbeltsjekke kvaliteten på det som er å finne av CMV563 på ebay og lignende nettsteder. Tatt prisen i betraktning kan det derfor være litt  risiko å anskaffe seg en uprøvd.

På besøk hos Martin Hagfors

Jeg var nylig i Oslo på oppdrag og fikk i den anledning muligheten til å ta en kopp kaffe med min gode venn Martin Hagfors. Vi pratet løst og fast om musikk og om hva som opptar oss for tiden. Vi er begge i studio, godt i gang med nye album, og utifra smakebitene jeg fikk høre blir den nye Martin Hagfors platen utrolig fin og ikke minst veldig spennende! Som vanlig gode tekster og sterke melodier. Sjangermessing tør han ta sjanser og det samme kan sies om produksjonen. I like it!

Tilgjengelig på WIMP er I Like You & Men And Flies, To fantastiske album!

Spennende var det og å få et innblikk i Martins lille verden og arbeidsplass. Her jobber han som låtskriver, produsent, lydtekniker og alt annet mulig med fokus på bra musikk. Et inspirerende loft på Grønland i Oslo krydret med instrumenter og innspillingutstyr:

  

Shure 545 mikrofon:

I et tidligere innlegg nevnte jeg at jeg bare måtte få tak i en Shure 545 mikrofon, dette på bakgrunn av researchen jeg gjorde i forbindelse med innspilling av gitar . Det viser seg nemlig at mange mener dette er en fantastisk vokalmikrofon. Og som tidligere nevnt sverget Brian Wilson til en slik mikrofon. Jeg nevnte dette for Martin, da han har en del interessante mikrofoner liggende på loftet, og til min store overraskelse viser det seg at Martin selv sverger til slike typer mikrofoner. For å gjøre en lang historie kort forlot jeg åstedet med en NOS Shure Unidyne III 545 i baklommen. Noen bilder følger:

 

PS:

Jeg anbefaler på det sterkeste at dere sjekker ut Martin’s WeeklyLeaks. Dette er en slags musikk-blogg fra den tiden når Martin jobbet som lydtekniker. Han har i den sammenheng utallige konsertopptak fra 80-tallet på kassett – av folk som John Lee Hooker, Townes van Zandt, Mick Taylor, John McLaughlin, Tracy Chapman og Jan Garbarek – bare for å nevne noen. Noen av disse opptakene er tilgjengelige via hans WeeklyLeaks blogg.

Dag 7 – Innspilling av akustisk gitar

Denne dagen ble mer spennende enn planlagt. Vi fikk nemlig besøk av selveste Strand Guitars. Odd Egeland hadde med seg fire interessante modeller. Vi endte opp med å bruke tre av dem på selve innspillingen.

Til venstre er bilde av min arbeidshest – en Gibson J200 jr. Dette er en «liten jumbo». Eller rettere sagt en liten versjon av en jumbogitar. Doesn’t make sense to me neither. Poenget var vel å beholde samme design som storesøster Gibson J200 men på en mindre kropp. Uansett logikk så elsker jeg gitaren min. Bilde til høyre viser to av Gitarene til Strand Guitars:

  

Flere gitarer fra Strand Guitars:

Strand Guitars vs. min Gibson:

Mange lurer sikkert på hvordan en Strand Guitar måler seg mot for eksempel min Gibson. Svaret er enkelt! Odd Egeland og sin kompanjong bygger instrumenter i verdensklasse. Min Gibson J200, junior eller ikke, kan dessverre ikke måle seg med det rimeligste Strand hadde brakt med seg denne kvelden. Dynamikken, tonen, spillegleden, lyden og ikke minst eiergleden er av en annen verden. Uten at jeg skal påstå at jeg er en ekspert på akustiske gitarer er jeg temmelig sikker på at tilsvarende byggekvalitet og håndverk mest sannsynlig ville ha kostet det dobbelte om det sto Martin, Gibson eller Taylor på merkelappen.

Oppmikking av akustisk gitar:

Til å spille inn akustisk gitar brukte vi en Neuman/Gefell UM57. Denne rør-mikrofonen ble introdusert i Vest Tyskland allerede i 1957 og er en sann klassiker, spesielt i kombinasjon med den legendariske M7 kapselen. Nye versjoner basert dukker stadig opp. Mest kjent er kanskje versjonen i forbindelse med Neuman’s 75 års jubileum fra 2003. Rett i miksepulten gir denne mikrofonen en klar, crisp og ekte lyd. Alene i lydbilde kan gitaren kanskje låte litt tynt sammenlignet med den akustiske lyden man kjenner fra American Recordings til Jonny Cash, men med et så stort lydbilde vi ender opp med, der seks til ni instrumenter (i himmelsk harmoni) spiller om en annen, kan det skape mer trøbbel med for mye fyldig og dyp gitar.

Neuman vs. Gefell (for spesielt interesserte):

Om noen skulle bli forvirret rundt dette med Gefell vs. Neuman så finnes det mye bra lesestoff blant annet her. I grove trekk går historien på at Neuman flyttet sine produksjonslokaler fra Berlin til byen Gefell etter store ødeleggelser på grunn av intens bombing. Etter krigen flyttet mye av produksjonen tilbake til Berlin uten at fabrikken i Gefell ble stengt. Muren sørget for full splitt mellom de to helt frem til 1989! Når de endelig fikk oppdatert hverandre på hverandres utvikling ble det konsensus om at Gefell produserte bedre mikrofoner. Dette forklarer kanskje etterspørselen og de fortsatt høye prisene på Øst Tyske Neuman mikrofoner – altså Gefell mikrofoner.

Bilder fra preproduksjonen + tittelen på nytt album er klar!

Tittelen på det nye albumet blir: 9 Uplifting Songs & A Sad (Happy) Song. Vi kommer tilbake senere med liste over sanger.

Under følger noen bilder tatt av Jonny Engelsvoll den 10. november 2013. Vi var så heldige at vi fikk anledning til å prøvespille halvparten av de nye sangene i studioomgivelser sammen med to fantastiske studenter fra Universitetet i Stavanger (Elaine Hurd og A.J. Montesano).

Anita Bekkeheien:

Erlend Aasland:

Torje Fanebust Ås:

Lillian Hodne:

Olav Larsen (undertegnede):

Dag 6 – Innspilling av elektrisk gitar

Vi la på elektrisk gitar på åtte av de ti sporene vi planlegger å presentere på det nye albumet. Eller rettere sagt Erlend Aasland la på gitar. Det ble brukt tre ulike gitarer, to forsterkere og en baryton-gitar.

Bildet under viser forsterkerne som ble brukt. Begge er av merket Carr. Til venstre har vi en Impala og til høyre en Rambler. Jeg har linket til den offisielle nettsiden da min ekspertise er meget begrenset. Det jeg kan si er at begge er rør-forsterkere og begge bruker utgangsrør av typen 6L6. Rør vi HiFi nerder kjenner igjen fra «vanlige» forsterkere. Rambler er en klasse A konstruksjon som yter ca 28 Watt, mens Impala er en klasse A/B (også kjent som push/pull). Sistnevnte yter ca det dobbelte. Slik jeg husker det fra når vi var i studio låt Rambler «renere» mens Impala kanskje hadde mer vreng, spilte høyere og hadde mer «trøkk».

Av mikrofoner brukte vi en Shure 545 (som vist på bildet over) og en Shure 57 (som vist på bildet under). Begge er klassikere i ordets rette forstand, og har blitt det på grunn av sine vel-respekterte egenskaper. Få som jobber med lyd våger å kritisere disse utrolige mikrofonene. Differansene mellom dem er ulike alt etter hvem du spør – altså vil utstyr som pre-amp, miksepult og ikke minst lydkilde spille en rolle i hva en gitt person foretrekker. Om man skal prøve å generalisere vil nok de fleste være enige med meg i at SM57 kanskje er litt mer velegnet til livebruk, mens 545 er litt mer «følsom» i den forstand at den krever litt mer nøyaktige innstillinger. Det er kanskje derfor den oftere blir brukt i studiosammenheng.

Fun fact:

Brian Wilson fra Beach Boys er i studiokretser kjent for å ha sverget til Shure 545 som vokalmikrofon. Og kommentarer som følgende: «…it’s a great vocal mic, much better than it’s first cousin the SM58 (which isn’t the same at all sonically) for most singers. This is almost a hidden industry secret, but, it seems Bob Ohlsson has had an experience similar to mine with this mic...» gjør at jeg personlig må anskaffe meg en!

Erlend Aasland hadde med seg flere gitarer i studio.

Gitar 1:

Vinetto SC-56 (bygget etter klassisk telecaster-design). Lollar Vintage T pickups i neck/bridge. Klar og fin tele med masse twang.

Gitar 2:

Fano TC-6. Et Frankenstein-beist som designmessing har element fra Fender, Danelectro og Gretsch. Byggeteknisk er det egentlig en variant av en telecaster: to pickups (TV Jones), bolt-on-neck, gjennomgående strenger og treveis switch.

Lydmessig er det mer output. Mindre topp og mer mellomtone enn en klassisk telecaster. Derfor lettere å få til en «rocka» (og komprimert) lyd.

Gitar 3:

Aaslandbros-tele bygd av Strand Guitars. Fender Wide Range Humbucker fra 70-talet i neck, Lollar ’52 T i bridge. Svært twangy, men kraftigere enn den surf-blåe vinettoen.

Gitar 4 (Baritongitar):

Jerry Jones Baritone, singlecut 3-pickup versjon. Disse blir ikke produsert lenger. Basically basert på en Danelectro-baryton. Forskjellen er at Jerry Jones byttet ut alle de billige komponentene med bra saker. Nydelig gitar med mye twang og sustain. Har vært fast del av sounden til Erlend med Tønes de siste seks åra. Baryton + tremolo + fjør-klang = digg.

Gitarbrettet som ble brukt i de tilfellene lyden ikke gikk direkte fra gitar til forsterker:

Kommentarer fra Erlend angående effekter:

Stort sett er alt rett i amp. Der vi har brukt tremolo, har jeg benyttet meg av den innebygde tremoloen i Rambleren.

Stort sett alt jeg bruker av pedaler er av merket Diamond, rett og slett fordi det er bra kvalitet både på komponenter, kretsdesign og håndverk. Dessuten har de eksemplarisk kundesupport.

Vi brukte litt ekko på noen sanger. Da er det Diamond Memory Lane 2 som er brukt. Dette er den beste analoge ekkoen jeg har prøvd (og tro meg jeg har prøvd mange). Problemet med analog ekko er ofte at det blir brukt et alt for enkelt kretsdesign for å få ned den fysiske størrelsen på pedalen. Resultatet er at de fleste analoge ekkoer støyer mye. ML2 er rett og slett suveren sammenlignet med alt annet jeg har prøvd.

Vi brukte litt phaser òg. Nok en fantastisk analoge pedal frå Diamond. Tidligere har jeg sverget til Retro-Sonic (som er et billig og bra alternativ til analog delay og analog phaser), men etter at jeg fikk Diamond-phaseren har den blitt værende. Jeg brukte denne i 2-stage-oppsett, uten for mye resonans og dybde. En touch rett og slett.

Strømforsyningen til brettet mitt er en CIOKS DC10. Den viktigste komponenten i et pedalbrett er strømforsyningen. Hver pedal ska ha en dedikert, stabil, isolert og regulert linje.

På en sang brukte vi en germaniumboost. Diamond Marquis (i germanium mode). Dette er en perfekt pedal for å presse en røramp inn i en litt skitnere og tøffere verden. Må alltid testes før bruk fordi den oppfører seg annerledes avhengig av hvilken gitar og amp kombinasjon jeg bruker. Av og til vil den samarbeide og av og til ikke. Noe som er et kjennetegn på mange germaniumtransistorbaserte pedalar. Vi brukte den til å laga en skitten, nesten Marc Ribot-aktig vreng på en av gitarsoloene. Har blitt en av favorittene mine både som countryboost (forsiktig boost inn i amp med mye headroom gir en litt høyere, skitnere og fokusert tone, perfekt til solo) og som vreng (full boost inn i en amp med lite headroom, som gir en svær lyd, nesten som en gammel fuzz).

Dag 6 – Innspilling av pedal-steel

Erlend spiller på en Sho-Bud LDG pedal-steel gitar. Sho-Bud er en sammensetning av navene Shot Jackson og Buddy Emmons som sammen etablerte selskapet tilbake på tidlig 50-tallet. De tidligste pedal-steel gitarene ble hjemmesnekret på grunnlag av en standard steel-gitar. På denne ble det installert pedaler som ga muligheten til å tekke ned bestemte strenger med føttene. Det er med andre ord et relativt nytt instrument.

Sho-Bud LDG sett ovenfra og Erlend in action:

Lyden er særegen og ikke minst utrolig plagsom for et «utrent øre». Noen tenker umiddelbart Hawaii mens andre får assosiasjoner til Nashville og Austin, altså country musikk. Jeg vil ha lyden av sistnevnte – helst av den grinete/følsomme karakteren. Flere musikksjangere flørter med Lyden av pedal-steel men få våger etter min mening å virkelig bruke instrumentet. Lyden kan dere høre her.

Vi kjørte signalet fra pedal-steel, via pedal-brettet til Erlend, til en Carr Impala forsterker. På forsterkeren brukte vi en Shure 545, som igjen tok signalet videre til en Vortexion mikser, før det endelige signalet lander på den analoge tapen.

Litt om Vortexion Mikseren:

Dette er en sjelden sak som mange vil ha kloa i. I studioet til Gunnar har vi rett og slett en 100% original med trafo-basert inngang og EF86 rør av merket Mullard (Rolce Royce innenforbi rør). Joe Meek var kjent for å sverge til Vortexion mikseren. Gunnar sverger og til den når pedal-steel skal spilles inn. Og bedre pedal-steel lyd enn dette skal dere lete lenge etter.

Dag 5 – Innspilling av mandolin

Til opptak av mandolin brukte vi samme mikrofon som ved opptak av banjo. Altså en Neuman U89. Mer om mikrofonen i forrige innlegg.

Mandolinen er av merket Collings og typen MT. Som dere vil se/høre i videoen under låter denne fint selv gjennom en mobiltelefon. Gled dere med andre ord til den ferdige innspillingen. Vi la på mandolin på tre sanger.

Erlend Aasland legger på mandolin på et spor:

Dag 5 – Innspilling av banjo

Vi tar opp banjo ved hjelp av en vintage Neuman U89. En klassiker som tilsynelatende blir diskutert mye på ulike Internett-forum. Det kan ved første øyekast virke som at den er både hatet og elsket. Ut ifra hva jeg klarer å lese mellom linjene klager noen på at U89 er litt kjedelig, mens andre skryter den opp i skyene for sin fantastiske nøytralitet. En gjenganger hos dem som setter pris på mikrofonen er dens evne til å på en naturlig måte fange lystklingende instrumenter, damestemmer og ellers dynamiske og høylytte lydkilder. Med andre ord perfekt til både banjo og mandolin?

Erlend Aasland stemmer instrumentet og et nærbilde av Neuman U89:

Banjoen er av merket Nechville og av typen Walnut Galaxy Phantom. Den låter utrolig fint og balansert, og har et bra «attack» om man skulle ønske det. Foreløpig blir det banjo på to av sangene på platen. Noe som er et litt lavere snitt enn på de fire forrige utgivelsene. Er vi i ferd med å bli et popband?

En fornøyd Erlend gjør en kjapp lydsjekk før opptak: